Brasilia er en elsk-eller-hat historie. Byen er så merkelig
at de fleste som besøker den ikke kan fordra den. De som er vokst opp her kan
ikke leve andre steder.
Kongressen. Ett av mange landemerker i Brasilia
Brasilia fylte femti år omtrent på denne tida i 2010.
Religiøse visjoner, nasjonale strategier og politisk stormannsgalskap gikk opp
i en høyere enhet da snoren ble klippet i 1960. På under fire år hadde Brasil
bygd en ny hovedstad, 1000 km fra kysten og nesten like langt fra stålverk og
sementfabrikker. Materialene måtte sendes inn med fly! ”Femti års framskritt på fem!”
var president Kubitscheks slagord i valgkampen, da han lovte å få bygd
Brasilia. Førti års inflasjon på fire, var den folkelige dommen i etterkant.
Det var denne kirka jeg ruslet forbi i kveld.
Min kjærlighet til Brasilia er i ferd med å ruste, har
jeg tenkt de første dagene her. Jeg har
bodd her i flere år, og alltid vært hjemme. Nå følte jeg den var blitt for
stor. For mye trafikk og kaos og alt som hører storby til. Men i kveld skjønte
jeg det. Da jeg ruslet gjennom boligområdene langs vingene i den flyformede byplanen, langs de
strengt planlagte seksetasjersblokkene hvorfra lyden av liv siver ut en varm
mandagskveld, forbi den vakreste lille kirka som Oscar Niemeyer tegnet
inspirert av nonnenes hodetørklær, under de gigantiske trærne som nå vokser
høyere enn blokkene, på vei til favorittbaren min Beirute for å møte gamle
venner, da skjønte jeg det. Jeg elsker Brasilia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar